I dag tenkte jeg at jeg skulle være litt personlig og dele et innlegg med dere som jeg skrev for akkurat ett år siden. Dette innlegget delte jeg på min forrige blogg og handler om min kjære onkel Tore som ble født med Downs Syndrom.
Du ble født i 1937, på en tid da du egentlig skulle gjemmes bort. Men du var bestemor og bestefars første barn, deres hjertegull og øyesten. De løftet deg opp og frem, og ubetenksomme mennesker som kom med sårende bemerkninger ble høflig, men bestemt satt på plass. Selv om øynene og hendene dine var litt annerledes, selv om det du lærte deg tok litt tid skulle du ikke behandles på en annen måte enn andre barn.
Etterhvert fikk du to lillebrødre og hverdagen var fylt av latter, glede og kjærlighet. I bestemor og bestefars hjerter var det plass til dere alle tre.
Du var en omsorgsfull storebror, du passet på at alle hadde det bra, og hvis noen var lei seg var du straks på pletten for å trøste. Den ene lillebroren din var min pappa, og etterhvert vokste de to brødrene dine forbi deg...men ikke fra deg. Båndene dere imellom var sterke, dere hadde alltid hverandre. Dere ble voksne, og dine to brødre giftet seg.
Da du var 37 år ble jeg født, og du ble den beste onkelen noen kunne ønske seg. Alltid en armkrok og et fang å sitte i, alltid noe spennende du skulle vise frem og jeg elsket den trillende latteren din, måten du la hodet bakover og lo så øynene dine ble små sprekker. En morgenklem skulle du alltid ha, uansett hvilken tid på dagen det var.
Livet gikk sin gang og av og til er det ikke til å fatte hvilke veier skjebnen tar. På fire år døde både bestemor, bestefar og din og pappas bror. Tilbake sto du og pappa, dere hadde hverandre og du trøstet så godt du kunne. Mamma og pappa hadde lovet bestemor å alltid passe på deg, og slik ble det. Du flyttet inn til oss og ble vår onkel lillebror. For selv om du etterhvert ble gammel var du alltid bare fem år inni deg, du trengte hjelp og støtte og for mamma og pappa ble det tøffe år. Men også år med latter, glede og en uuttømmelig kjærlighet.
Etter hvert ble jeg voksen og flyttet for meg selv. Men du og min syv år yngre søster var alt for hverandre, onkel og niese, Knoll og tott, sola og månen. Da hun fikk seg kjæreste var du ikke nådig, selv ikke den vakreste prins hadde kommet gjennom ditt strenge nåløye.
Jeg fikk min egen lille familie og du ble endelig gammelonkel til min lille sønn. Ingen kunne vært stoltere enn du den første gangen du holdt ham i armene dine. Denne tiden var fylt av lykke, men det ble også en vanskelig tid. Du var nå blitt så gammel at du ikke lenger kunne bo hjemme hos mamma og pappa. Med tungt hjerte besluttet vi at du nok hadde det best på sykehjemmet der du fikk den best mulige pleie og det beste tilsyn. Vi besøkte deg så ofte vi bare kunne og smilet ditt når vi kom var det vakreste du kan tenke deg. Men hjertene våre knuste hver gang vi gikk fra deg og du var trist og lei fordi du ikke kunne være med.
Til slutt ble du syk og vi skjønte at vi ikke kom til å beholde deg lenger. I dag er det tolv år siden den vakre novembersøndagen du sovnet stille inn med dine nærmeste rundt deg. Så uendelig trist, men allikevel så vakkert og fredelig. Vi var sammen med deg lenge, tente lys, holdt deg i hånden, klemte deg og tok farvel. Men i hjertet mitt er du - for alltid.
Kjære onkel Tore, jeg er så glad i deg ♥
Klem fra
![4987378325_b77095bd20_b[1]](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhz7f0HbQdsiN42yvPX5nJuDQlYB_Y4VB239tslXK0vzF93mYan-LrX_-04zB6alpUUr_2GtrPMxIui0VWHFmiN14IdDBY2tg2xcdrtTrDKbPFkrEiAZhHvN69btSjxg28vwtmrE5VIeg__/?imgmax=800)
