Smakebit på Søndag - "Sensommerdager" av Joyce Maynard

I dag slår jeg to fluer i en smekk og kombinerer dagens smakebit med en bokomtale av den samme boken.

Forfatter: Joyce Maynard

Forlag: Silke

Utgitt: 2012

Antall sider: 283

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget

"Jeg lurte på om du kunne gi meg en hånd." Den fremmede ser på Henry. Han har på seg samme uniform som de ansatte på kjøpesenteret, men klærne passer ham ikke. Han blør fra hodet og det ene beinet. Men Henry stoler på mannen. Det er noe godt i ham, det synes i øynene. Det er først senere, da den fremmede har blitt med ham og mamma hjem, at han begynner å bli mistenksom. I nyhetene advares det mot en farlig fange som er på flukt ... Henry vet ikke hva han skal gjøre - for det skjer et eller annet mellom moren og den fremmede. Selv en usikker tenåring kan ikke unngå å legge merke til spenningen mellom dem, og han ser blikkene de sender hverandre og de stjålne kjærtegnene. Sensommerdager handler om å våge elske og om å bli sett. Tenåringen Henry lærer seg å håndtere livet, og mellom den fremmede og moren skjer det noe stort, noe uhørt, som fanger leseren og ikke slipper taket.

Det er ikke mange ukene siden denne boken fant veien til postkassen min, og allerede da jeg leste bak på bokomslaget første gangen fikk jeg en følelse av at det var noe spesielt med den. Den seilte glatt forbi alle bøkene som har stått på vent i bokhylla mi i evigheter, og måtte simpelthen bare bli lest med en gang!

Jeg har storkost meg, humret og ledd, av og til ristet indignert på hodet, svelget klumpen i halsen og kjent en utrolig sorg, blitt overrasket og lukket igjen boken til slutt med et tilfreds sukk. 

Forfatteren har klart å få boken, som virker som lettlest og grei underholdning ved første øyekast, til å bli en sjelden skatt med flere lag.

Jeg avslutter med en liten smakebit og håper at mange fler leser boken :)

Jeg visste jeg kom til å trenge et gissel, sa han. En spesiell type person.

Han så på mamma. Mamma så på ham.

Skjønt det er jo et åpent spørsmål, sa han, hvem som har tatt hvem til fange her. 

Han bøyde hodet tett inntil øret hennes og strøk vekk håret, som om han ville snakke direkte til hjernen hennes. Kanskje han trodde jeg ikke kom til å høre det, eller kanskje han rett og slett ikke brydde seg lenger.

Jeg er din fange, Adele, var ordene han sa til henne.