"Krystallslottet" av Jeannette Walls

Forfatter: Jeannette Walls

Forlag: Pantagruel

Utgitt: 2011

Antall sider: 303

Kilde: Kjøpt på Mammutsalget 2012

Et familieportrett utenom det vanlige - en selvbiografisk roman. Walls skriver om sin oppvekst i hendene på eksentriske, nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Hun prioriterer maling og litteratur fremfor morskap: "Hvorfor bruke en ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer evig?" spør hun. Dermed er det duket for kattemat, melon og popkorn til middag. Rex er varm og kjærlig, men når han blir full blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig. Walls beskriver i fascinerende detalj om hvordan det var å vokse opp i en familie som stadig er på flyttefot. Foreldrene er i stor grad motivert av innfall og paranoia, så barna; Jeanette, hennes bror og to søstre, er mye overlatt til seg selv. Gjennom fantastisk historiefortellende håndlag, blir vi kjent med uforglemmelige karakterer i en uvanlig bok, og Walls kjærlighet til foreldrene - tross deres selvopptatthet - lyser fra alle sidene i boken. En sann historie om fattigdom, galskap og kjærlighet.

"Krystallslottet" er en bok jeg har spart på og gledet meg til lenge. Tatt den ut av bokhylla, holdt i den og kikket på den og så har en magefølelse gjort at jeg har spart på den litt til. Men så var tiden kommet for å lese den, og som så mange ganger før var jeg spent på om jeg kom til å like den så godt som "alle andre".

I begynnelsen undret jeg meg over at forfatteren beskrev barneårene sine så lekende lett, det som for de fleste ville vært svært traumatiske hendelser var for henne et spennende eventyr. Demonjakt i ørkenen og det å bli avglemt i veikanten beskrev hun som dagligdagse hendelser, og jeg tenkte at om hele boken er slik vet jeg ikke om jeg er så begeistret allikevel.

Men så begynte jeg å ane forandringer. Etter hvert som forfatteren ble eldre og skjønte at det livet hun levde ikke var som alle andres, ble også boken mere og mere realistisk. Det foreldrene utsatte barna sine for ble beskrevet på en slik måte at hjertet mitt krympet seg og av og til ville jeg bare gråte.

Jeannette Walls måte å skrive på er rett frem, hudløst og ærlig. Ingen metaforer og dikkedarier og det liker jeg. Så må jeg også legge til at jeg leste boken "Ville hester" av samme forfatter før jeg leste denne, og det er jeg faktisk glad for. Der er Jeannettes bestemor hovedpersonen. Det livet hun levde var nok med på å forme Jeanettes mor i stor grad og kan kanskje forklare hvorfor enkelte ting ble som de ble. 

Jeg anbefaler begge bøkene på det sterkeste!!