"Marengshjerte" av Frode Håkonsen

Marengshjerte er poesi om livet. Den handler om en gutt reise til det å bli mann. Savn, håp og erotikk. Tap og erkjennelse. Hjertets skjørhet, styrke og beruselse. Usminkede dikt om det å gå på trynet i livet og i kjærlighetens villniss. "Poesi er ikke bare ord på ord for det handler også om en emosjonell og spirituell vibrasjon." Frode Håkonsen, er en kreativ skribent, ex urban og Psychonaut, som ikke ligner særlig mye på den klisjeen folk flest kjenner om den trauste, trege nordtrønderen. Han er født i Stjørdal i 1966, prøvde det meste innen idrett uten å imponere og hadde skolens verste håndskrift. Ikke fikk han med seg særlig gramatikk heller, så det lå ikke i kortene at han skulle bli dikter. Håkonsen begynte å skrive dikt i godt voksen alder etter en fuktig aften på byen, og ble hekta. Det som begynte som en slags renselsesprosess har etterhvert utviklet seg til en mer helhetlig uttrykksform, uten noen form for kunnskap eller begrep om faget diktskriving. Han skriver både dikt, kåserier og noveller. Det han skriver, og da særlig poesien, kommer brått til ham i inspirerte øyeblikk, enten fra egenopplevde situasjoner og innblikk i andres liv, eller gjennom litteratur, film og musikk som berører ham.

For en tid tilbake fikk jeg tilsendt "Marengshjerte" fra forfatteren selv, en bok som er gitt ut på Nova Forlag.  For meg er dette første gangen jeg har gitt meg i kast med  lyrikk. Jeg har mange ganger tenkt på å prøve, men det har alltid blitt med tanken. Helt til nå, og jeg sitter igjen med tankene om en fantastisk leseopplevelse.

Håkonsen har tatt meg med på en reise der en gutt blir til mann. Men den største opplevelsen for meg er oppdagelsen av en ring som blir sluttet. Diktene har satt seg under huden på meg, jeg har nikket igjenkjennende, smilt, kjent gråten i halsen fordi det er så vakkert, så sårt. Lest noen av diktene om og om igjen. Undret meg over noen, men så kanskje forstått etter hvert. Og favorittene er de diktene jeg føler omhandler en far, eller kanskje en bestefar.

Hjemmekino

Dine rynkede, kraftige hender som

skjulte kaffekoppen

ved frokostbordet

og du dyppet skalken
i den kullsorte drikken,

mens den andre hånden,

den som manglet ringfingeren, 

prøvde å legge den ulydige

mørke panneluggen bakover.

Etterpå tok du på deg den sorte,

enkeltspente jakka med

grå spetter, satte hatten på hodet

og tente snadda di.

Satte deg på din sorte DBS

med ballongdekk,

og tråkket rolig på vei til jobb.

Så hverdagslig at jeg aldri

la merke til det.

Tiår etterpå

ser jeg det tydelig,

som en film i hodet.

Når jeg legger boken på bordet, er det siden med dette diktet som slår seg opp av seg selv. Det sitter som spikret i meg og minner meg på å sette pris på hverdagsøyeblikkene når de skjer, slik at jeg etterpå kan huske dem....uten savn....

Anbefales på det sterkeste!!!!